Reisebrev fra Madagaskar

Vohémar, 20.06.23

Her sitter vi, under en myggnetting i en hytte på østkysten av Madagaskar. På stranden like nedenfor hytten kommer vinden og bølgene inn mot land, rett fra det Indiske Hav. Lyddesignet er preget av bølgeskvulp, palmetrær som rasler i vinden og hundebjeff i det fjerne. Utenfor ropes det noe på malagasisk. Ikke noe vi forstår, men tonen er munter. Det er noe idyllisk med det stedet her. Vi befinner oss langt fra hjemme, 9106 kilometer for å være nøyaktig. Men vi har det veldig fint.

 

Veien hit har vært lang og kronglete. Vi har hompet og hoppet i en gammel renault laget lenge før vi selv i det hele tatt var påtenkt. Hullene i veien var store som meteorkrater, og det har tatt sin tid å reise langs dette langstrakte landet. Hadde denne filmen vært i 4DX hadde publikum blitt ristet i filler i kinosalen. Langs ved veiene går det okser, zebuer som de kalles her. Sola skinner sterkt, men det dekkes av skyer her og der.

På reisen har vi sett de store kontrastene mellom bylivet i Bergen og bygdelivet på Madagaskar. Her bor familier i hus satt sammen i et puslespill av bambus, strå og bølgeblikk, de fleste på størrelse med mange nordmenns kjellerboder. På veien har vi blitt stoppet av politimenn som har ment at vi har manglet riktige papirer. Men etter mye om og men, fant vi ut at disse papirene var noen tusen ariary, den lokale valutaen. Når de var i boks, eller rettere sagt i lommen, så var det bare å kjøre videre. I motsetning til hjemme er det ikke noe dekning å skryte av, men heller ikke mye som har bruk for. Ikke mye robotstøvsuger og automatiske smartlys. For her er det sjeldent lys. Når det er mørkt på Madagaskar, så er det mørkt. Veldig få har innlagt strøm. Vi kan gå noen hundre meter langs en gate i byen med 15.000 innbyggere, uten å se lys på hverken gater eller hus. Og hjemme i Norge klager folk på at strømmen er dyr, men lys står på døgnet rundt. Det får deg til å tenke.

“Blandt forhold som hadde resultert i ramaskrik, facebook-grupper, protestpartier og samling på Eidsvolls plass, blir vi tatt i mot med åpne armer og gjestfrihet.”

Og for å si noe om filmen, Hvor ble det av ferga mi? Vi har hatt stor framgang, men vil ikke avsløre alt for mye. Filmfotograf Birk Øren har trosset vær og vind, stått til midjen i bølgene som slår inn mot land og fanget hver en solopp – og nedgang vi har enset på film. Møtene med de lokale her nede har vært verdifullt både personlig og kunstnerisk. Vi har lært en hel del om Malagasisk kystkultur, vaniljeproduksjon og hverdagsliv. Mye av det, noe vi blir å ta med oss i filmen vi skal lage. Lokale helter som Botsilahy, Razafindramanaha og Simon har vist både kyst og fjell, og enda mer vennlighet og gjestfrihet.

Om ikke lenge setter vi kursen nordover igjen, med batteriene tomme, harddiskene fulle og minner for livet. Stor takk til Vestnorsk Filmsenter som har finansiert utviklingen av prosjektet. Nå er det bare resten igjen, så håper vi å kunne vise dette til publikum i ikke så alt for fjern framtid.

Hilsener sørfra,

Johannes Vang
Regissør & Produsent